Vurdering av boka

Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson

Vurdering  

Synnøve Solbakken er ei koselig bok, men den var litt for gammel. Ikke det at gamle bøker ikke kan være bra, men det var veldig vanskelig å lese den. Det var vanskelig skrevet, også skjedde det ikke noe særlig spenning. Jeg tror at mennesker nå til dags liker mer spenning, det var ikke noe spenningsmoment i denne boka. Hele boka var bare rett frem og kjedelig, men det egnet seg godt til å lese på en lørdagskveld når du har tenkt å slappe av.

Jeg syns ikke denne boka var veldig bra, men den var ikke dårlig heller. Jeg er glad for at jeg har lest den, hvis ikke hadde gått å lurt på hva den boka egentlig handlet om. Det er helt greit å ha lest den, men jeg vil ikke sette meg ned å lese den på nytt. Boka var litt kjedelig, også stod det mye forskjellig i den som ikke hadde trengt å stå der, sånn som at det stod ei og ei halv side om at trærne pratet med fuglene. Det var bare forvirrende, i hvert fall når det var så tungt språk å lese. Selv om den var kjedelig anbefaler jeg folk å lese den, jeg (jeg vet ikke om andre hadde det sånn) fikk et inntrykk av Bjørnstjerne Bjørnson, hvordan han tenkte, og hvordan han var.

Personskildring - Ingrid

Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson

Ingrid Sæmundsdatter Granlien

Ingrid er lillesøsteren til Torbjørn, hun er veldig lita når boka begynner. Hun og Torbjørn kranglet litt når de var små, men de vokste det av seg begge to, og nå er de to veldig gode venner. Ingrid ble også kjent med Synnøve, og de ble også kjempegode venner. Ingrid er følsom og vil hjelpe dem som trenger hjelp, og hun lytter til Synnøve og Torbjørn. Hun konfirmerer seg sammen med Torbjørn og Synnøve, og når boka slutter er hun ca. 20 år. Synnøve er veldig glad for at Torbjørn og Synnøve skal gifte seg.

Personskildring - Synnøve

Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson

Synnøve Guttormsdatter Solbakken

Synnøve var ei veldig vakker jente, hun var den eneste ungen til Guttorm og Karen Solbakken. De bodde på Solbakken, og de var haugianere, det er en kristen trosretning som gjør at de leser ekstra mye i bibelen. Når boka begynner er hun lita, hun går hver søndag i kirken, og det er der Torbjørn og Synnøve først møtes. Etter det er de venner helt til de blir konfirmert, da mister de kontakten, men de er vildeig forelsket i hverandre likevel. Synnøve er veldig følsom og gråter veldig ofte, også er hun veldig omsorgsfull. Synnøve er ca. 20 år når boka slutter, da skal hun og Torbjørn gifte seg.

Personskildring - Torbjørn

Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson

Torbjørn Sæmundsen Granlien

Torbjørn var sønnen til Sæmund, han bodde på Granlien. Han var rundt tre år når boka begynner, og Sæmud var hard mot Torbjørn slik han skulle bli en ordentlig gutt. Da han ble større og konfirmert var han veldig forelsket i Synnøve Solbakken. Torbjørn ble en barsk kar etter vert som han ble større, han sloss ofte med folk. Torbjørn var en god person, men han var uheldig, og kom i klemmer ganske ofte. Torbjørn er ca. 20 år når boka slutter, og han er veldig klok, men ofte kan sinne løpe av med ham, og han begnner å sloss med noe som erter han opp til det.

Kapittel 9

Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson

Kapittel 9

Karen og Guttorm hadde spist ferdig da Synnøve kom hjem, og de pratet litt med Synnøve. Guttorm gikk til vinduet, og da fikk han se to menn som kom gående opp til gården. De lurte på hvem det var, men da døren åpnet seg var det Sæmund og Torbjørn som kom. De pratet litt om forskjellige ting, helt til Sæmund spurte foreldrene til Synnøve om det var greit for dem at Synnøve og Torbjørn giftet seg. Gutorm hadde ikke noe imot det, men moren var litt skeptisk, men siden Synnøve ville det samme sa moren ja.

Synnøve og Torbjørn reiste seg, gikk til hverandre og stod midt på gulvet, helt stille. Da åpnet døren seg, det var Ingrid og Moren hennes som kom for å se. De hadde nok skjønt at det var hit Torbjørn og Sæmund hadde gått. De to kjerringene begynte å lage mat, og Ingrid hjalp dem. De to mennene satt og pratet om avlingene, og Torbjørn satt seg i en stol ved vinduet. Synnøve gikk bort til ham, de begynte også å prate.

Kapittel 8

Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson

Kapittel 8

Noen uker etter var det konfirmasjon i kirken, og dit skulle alle i bygda. Folket på Solbakken gikk siden det var så fint vær, og Granli-folket kom på veien et stykke foran dem. Etter hvert ble det mer og mer avstand mellom dem, da Granli-folket kom frem til kirken var det fullt av folk der. Solbakk-folket kom like etter, og da de kom gikk Sæmund bort til Guttorm og hilste. Alle fulgte etter, og til slutt var det Torbjørn sin tur. Da han kom til Synnøve strakte han frem hånden men sa ikke noe. 

Etter kirken forsvant Torbjørn ut gjennom døren med en gang, men først hadde han gått bort til Ingrid og hvisket henne noe i øret. Da foreldrene til Torbjørn og Synnøve kom ut av kirken fant de ikke barna sine noe sted. e gikk rundt på gårdene og lette etter dem, men da de ikke fant dem gikk de hjem uten barna.

Torbjørn hadde gått opp i en skog og ventet på Ingrid og Synnøve. Da de kom begynte de å gå oppover en skogsvei, Ingrid sakket mer og mer etter, og når hun var ute av synet stoppet Synnøve og Torbjørn. De pratet litt sammen, men ikke så mye, og etter en liten stund begynte de å gå mot Solbakken. Et stykke på vei kom Ingrid, og hun sa at de ikke fikk gå sammen lengre, men at de måtte gå hjem hver til seg.

Da Ingrid og Torbjørn kom hjem satt familien og spiste, da Sæmund vær ferdig å spise gikk han og Torbjørn ut og så på avlingene. De gikk ned på veien, selv om Torbjørn minte faren på at de ikke måtte gå forbi bygget, men Sæmund mente at de skulle først se til hveten. Nede på veien møtte de ungfolket fra Nordhaug, de kom kjørende fra kirken. De pratet litt, også kjørte de videre og Torbjørn og Sæmund gikk videre. Da de kom til hveteåkeren, gikk Sæmund rett forbi den, og videre forbi alle Granlijordene, men Torbjørn turte ikke spørre hvor de gikk hen.

Kapittel 7

Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson

Kapittel 7

Karen og Guttorm Solbakken gikk og så på avlingene sine, de hadde vært i kirken den søndagen. Torbjørn hadde også vært dær, men de merket at de ikke hadde sett over til hverandre i det hele tatt. De gikk og pratet om Synnøve som satt og gråt, men ikke ville snakke med dem. Da kom det et menneske opp på gården, det var Ingrid, og hun gikk rett forbi foreldrene og opp til Synnøve. Hun kom ned igjen etter en stund, men gikk også nå rett forbi foreldrene. Da hun var gått gikk moren opp til henne, men hun kom ned og fortalte til faren at hun ikke ville snakke med noen. Så Karen satte i gang med å lage mat, og Synnøve kom ned etter en stund og hjalp moren og dekke på bordet. De spiste, og da de var ferdigspist, fortalte moren om en gutt som hadde bodd i en bygd. Det gikk ham dårlig fordi han drakk og var på fylla hele tiden, men en dag han var ute og gikk fikk han se datter til presten. Han ble forelsket og spurte om de ikke skulle gifte seg, hun sa at hvis han sluttet å drikke, så skulle de gifte seg. Og han sluttet å drikke, og hun sa at hvis han tok presteutdannelse skulle de gifte seg. Han gjorde det, og da han kom tilbake til bygda fortalte hun ham at hun og en annen hadde vært forlovet i tre år, og nå skulle han gifte dem.

Foreldrene ville ikke fortelle mer, selv om Synnøve spurte.