kapittel 2
Torbjørn ble med faren i kirka, og der fikk han for første gang se Synnøve Solbakken. Hun satt på benken rett ovenfor ham, og smilte og lo til ham. Torbjørn og en annen gutt som prøvde å ta plassen hans sloss i kirken, og etter det gjemte Synnøve seg. Etter gudstjenesten pratet foreldrene til Torbjørn og foreldrene til Synnøve sammen, så da ble Torbjørn og Synnøve kjent med hverandre.
Torbjørn og lillesøsteren Ingrid ble gode venner med Synnøve, og de dro ofte til Solbakken på besøk.
Alle tre vokste opp og ble eldre, og alle tre konfirmerte seg samtidig. Etter konfirmasjonen begynte det å komme firere til Synnøve, og Torbjørn sloss ofte med de andre guttene, og han ble mindre og mindre sammen med Synnøve. Torbjørn hadde vondt i seg fordi han og Synnøve aldri var sammen lengre, men han turde ikke si noe til henne. En dag de skulle gå hjem fra kirken gikk Ingrid, Synnøve og Torbjørn sammen, Torbjørn tilbad seg å bære en kurv med blomster Synnøve hadde fått. Så da de kom dit på veien hvor Synnøve måtte svinge av til Solbakken, tok hun blomstene selv og gikk. Torbjørn angret på at han ikke spurte om han skulle hjelpe henne med å plante dem, så da alle var sovnet om natten kledde han på seg og gikk til Solbakken. Han plantet ned alle blomstene, han jobbet helt til det ble lyst. Og da hanen begynte å gale og småfuglene begynte å synge i skogen dro han hjem sånn at ingen skulle få vite at det var han som hadde plantet blomstrene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar