Kapittel 6

Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson

Kapittel 6

  

Synnøve hadde fått vite at Torbjørn hadde blitt skadet, men hun visste ikke hvor alvorlig det var. broren til Torbjørn hadde vært oppe på seteren og fortalt henne om det.Hun satte seg ned å tenkte på alt og på ingenting, da hørte hun plutselig at noen ropte på henne, og hun rev seg løs fra tankene sine. Det var moren som hadde kommet opp til seteren med litt løpe og mat til henne, hun satte seg ned, og de snakket lenge om forskjellige ting. Til slutt snakket de om Torbjørn, og moren fortalte alt hun visste om hva som hadde skjedd. Da moren gikk ned utpå kveldinga, fant Synnøve ut at hun skulle gå ned for å snakke med Torbjørn. Da hun var kommet et godt stykke ned på stien glapp det en stor stein under foten hennes, hun så at det var noe som rørte på seg lengre nede på veien. detvar moren hennes, og hun løp å gjemte seg i skogen. Da moren var gått videre kom Synnøve ut fra gjemmeplassen sin og listet seg videre nedover mot Granlien. Hun gikk først opp på rommet til Ingrid, og vekte henne. 

Ingrid og Synnøve satt lenge og snakket med hverandre, hviskende, så ingen skulle høre dem. Synnøve tenkte at når hun kom hjem skulle hun fortelle foreldrene hvordan det var mellom henne og Torbjørn, også skulle de bli lykkelige, og hun skulle stelle med ham til han fikk helsa tilbake. Da Synnøve skulle til å gå, kom Ingrid på lappen, og  gav den til henne før hun gikk. Synnøve hoppet lydløst ned trappen, men hun glemte seg av, og hoppet ned på ett trinn så det dunket i huset. Hun ble så redd for at noen skulle våkne, at hun løp ut med skoene i hånden. Da hun var kommet til porten tok hun dem på seg, og hun gikk opp stien glad og tilfreds. Hun gikk fortere og fortere opp skogsveien, men til slutt klarte hun ikke mer, og måtte sette seg. Da først kom hun på lappen Ingrid hadde gitt henne, og satte seg til å lese den. 

Guttene var oppe på seteren og lurte på hvor Synnøve kunne ha blitt av hen, mens de gikk og lette etter henne, kom hun traskende opp blek og stille. De slapp kyrne, og Ingrid satte seg på den plassen Ingrid og hun pleide å sitte, mens guttene var opp på fjellet med kyrne. Til slutt begynte hun å synge en sang som hun hadde skrevet om teksten på.

Ordforklaringer: Løpe - noe man har i osten så den skal holde seg lengre.