Vurdering av boka

Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson

Vurdering  

Synnøve Solbakken er ei koselig bok, men den var litt for gammel. Ikke det at gamle bøker ikke kan være bra, men det var veldig vanskelig å lese den. Det var vanskelig skrevet, også skjedde det ikke noe særlig spenning. Jeg tror at mennesker nå til dags liker mer spenning, det var ikke noe spenningsmoment i denne boka. Hele boka var bare rett frem og kjedelig, men det egnet seg godt til å lese på en lørdagskveld når du har tenkt å slappe av.

Jeg syns ikke denne boka var veldig bra, men den var ikke dårlig heller. Jeg er glad for at jeg har lest den, hvis ikke hadde gått å lurt på hva den boka egentlig handlet om. Det er helt greit å ha lest den, men jeg vil ikke sette meg ned å lese den på nytt. Boka var litt kjedelig, også stod det mye forskjellig i den som ikke hadde trengt å stå der, sånn som at det stod ei og ei halv side om at trærne pratet med fuglene. Det var bare forvirrende, i hvert fall når det var så tungt språk å lese. Selv om den var kjedelig anbefaler jeg folk å lese den, jeg (jeg vet ikke om andre hadde det sånn) fikk et inntrykk av Bjørnstjerne Bjørnson, hvordan han tenkte, og hvordan han var.

Personskildring - Ingrid

Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson

Ingrid Sæmundsdatter Granlien

Ingrid er lillesøsteren til Torbjørn, hun er veldig lita når boka begynner. Hun og Torbjørn kranglet litt når de var små, men de vokste det av seg begge to, og nå er de to veldig gode venner. Ingrid ble også kjent med Synnøve, og de ble også kjempegode venner. Ingrid er følsom og vil hjelpe dem som trenger hjelp, og hun lytter til Synnøve og Torbjørn. Hun konfirmerer seg sammen med Torbjørn og Synnøve, og når boka slutter er hun ca. 20 år. Synnøve er veldig glad for at Torbjørn og Synnøve skal gifte seg.

Personskildring - Synnøve

Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson

Synnøve Guttormsdatter Solbakken

Synnøve var ei veldig vakker jente, hun var den eneste ungen til Guttorm og Karen Solbakken. De bodde på Solbakken, og de var haugianere, det er en kristen trosretning som gjør at de leser ekstra mye i bibelen. Når boka begynner er hun lita, hun går hver søndag i kirken, og det er der Torbjørn og Synnøve først møtes. Etter det er de venner helt til de blir konfirmert, da mister de kontakten, men de er vildeig forelsket i hverandre likevel. Synnøve er veldig følsom og gråter veldig ofte, også er hun veldig omsorgsfull. Synnøve er ca. 20 år når boka slutter, da skal hun og Torbjørn gifte seg.

Personskildring - Torbjørn

Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson

Torbjørn Sæmundsen Granlien

Torbjørn var sønnen til Sæmund, han bodde på Granlien. Han var rundt tre år når boka begynner, og Sæmud var hard mot Torbjørn slik han skulle bli en ordentlig gutt. Da han ble større og konfirmert var han veldig forelsket i Synnøve Solbakken. Torbjørn ble en barsk kar etter vert som han ble større, han sloss ofte med folk. Torbjørn var en god person, men han var uheldig, og kom i klemmer ganske ofte. Torbjørn er ca. 20 år når boka slutter, og han er veldig klok, men ofte kan sinne løpe av med ham, og han begnner å sloss med noe som erter han opp til det.

Kapittel 9

Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson

Kapittel 9

Karen og Guttorm hadde spist ferdig da Synnøve kom hjem, og de pratet litt med Synnøve. Guttorm gikk til vinduet, og da fikk han se to menn som kom gående opp til gården. De lurte på hvem det var, men da døren åpnet seg var det Sæmund og Torbjørn som kom. De pratet litt om forskjellige ting, helt til Sæmund spurte foreldrene til Synnøve om det var greit for dem at Synnøve og Torbjørn giftet seg. Gutorm hadde ikke noe imot det, men moren var litt skeptisk, men siden Synnøve ville det samme sa moren ja.

Synnøve og Torbjørn reiste seg, gikk til hverandre og stod midt på gulvet, helt stille. Da åpnet døren seg, det var Ingrid og Moren hennes som kom for å se. De hadde nok skjønt at det var hit Torbjørn og Sæmund hadde gått. De to kjerringene begynte å lage mat, og Ingrid hjalp dem. De to mennene satt og pratet om avlingene, og Torbjørn satt seg i en stol ved vinduet. Synnøve gikk bort til ham, de begynte også å prate.

Kapittel 8

Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson

Kapittel 8

Noen uker etter var det konfirmasjon i kirken, og dit skulle alle i bygda. Folket på Solbakken gikk siden det var så fint vær, og Granli-folket kom på veien et stykke foran dem. Etter hvert ble det mer og mer avstand mellom dem, da Granli-folket kom frem til kirken var det fullt av folk der. Solbakk-folket kom like etter, og da de kom gikk Sæmund bort til Guttorm og hilste. Alle fulgte etter, og til slutt var det Torbjørn sin tur. Da han kom til Synnøve strakte han frem hånden men sa ikke noe. 

Etter kirken forsvant Torbjørn ut gjennom døren med en gang, men først hadde han gått bort til Ingrid og hvisket henne noe i øret. Da foreldrene til Torbjørn og Synnøve kom ut av kirken fant de ikke barna sine noe sted. e gikk rundt på gårdene og lette etter dem, men da de ikke fant dem gikk de hjem uten barna.

Torbjørn hadde gått opp i en skog og ventet på Ingrid og Synnøve. Da de kom begynte de å gå oppover en skogsvei, Ingrid sakket mer og mer etter, og når hun var ute av synet stoppet Synnøve og Torbjørn. De pratet litt sammen, men ikke så mye, og etter en liten stund begynte de å gå mot Solbakken. Et stykke på vei kom Ingrid, og hun sa at de ikke fikk gå sammen lengre, men at de måtte gå hjem hver til seg.

Da Ingrid og Torbjørn kom hjem satt familien og spiste, da Sæmund vær ferdig å spise gikk han og Torbjørn ut og så på avlingene. De gikk ned på veien, selv om Torbjørn minte faren på at de ikke måtte gå forbi bygget, men Sæmund mente at de skulle først se til hveten. Nede på veien møtte de ungfolket fra Nordhaug, de kom kjørende fra kirken. De pratet litt, også kjørte de videre og Torbjørn og Sæmund gikk videre. Da de kom til hveteåkeren, gikk Sæmund rett forbi den, og videre forbi alle Granlijordene, men Torbjørn turte ikke spørre hvor de gikk hen.

Kapittel 7

Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson

Kapittel 7

Karen og Guttorm Solbakken gikk og så på avlingene sine, de hadde vært i kirken den søndagen. Torbjørn hadde også vært dær, men de merket at de ikke hadde sett over til hverandre i det hele tatt. De gikk og pratet om Synnøve som satt og gråt, men ikke ville snakke med dem. Da kom det et menneske opp på gården, det var Ingrid, og hun gikk rett forbi foreldrene og opp til Synnøve. Hun kom ned igjen etter en stund, men gikk også nå rett forbi foreldrene. Da hun var gått gikk moren opp til henne, men hun kom ned og fortalte til faren at hun ikke ville snakke med noen. Så Karen satte i gang med å lage mat, og Synnøve kom ned etter en stund og hjalp moren og dekke på bordet. De spiste, og da de var ferdigspist, fortalte moren om en gutt som hadde bodd i en bygd. Det gikk ham dårlig fordi han drakk og var på fylla hele tiden, men en dag han var ute og gikk fikk han se datter til presten. Han ble forelsket og spurte om de ikke skulle gifte seg, hun sa at hvis han sluttet å drikke, så skulle de gifte seg. Og han sluttet å drikke, og hun sa at hvis han tok presteutdannelse skulle de gifte seg. Han gjorde det, og da han kom tilbake til bygda fortalte hun ham at hun og en annen hadde vært forlovet i tre år, og nå skulle han gifte dem.

Foreldrene ville ikke fortelle mer, selv om Synnøve spurte.

Kapittel 6

Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson

Kapittel 6

  

Synnøve hadde fått vite at Torbjørn hadde blitt skadet, men hun visste ikke hvor alvorlig det var. broren til Torbjørn hadde vært oppe på seteren og fortalt henne om det.Hun satte seg ned å tenkte på alt og på ingenting, da hørte hun plutselig at noen ropte på henne, og hun rev seg løs fra tankene sine. Det var moren som hadde kommet opp til seteren med litt løpe og mat til henne, hun satte seg ned, og de snakket lenge om forskjellige ting. Til slutt snakket de om Torbjørn, og moren fortalte alt hun visste om hva som hadde skjedd. Da moren gikk ned utpå kveldinga, fant Synnøve ut at hun skulle gå ned for å snakke med Torbjørn. Da hun var kommet et godt stykke ned på stien glapp det en stor stein under foten hennes, hun så at det var noe som rørte på seg lengre nede på veien. detvar moren hennes, og hun løp å gjemte seg i skogen. Da moren var gått videre kom Synnøve ut fra gjemmeplassen sin og listet seg videre nedover mot Granlien. Hun gikk først opp på rommet til Ingrid, og vekte henne. 

Ingrid og Synnøve satt lenge og snakket med hverandre, hviskende, så ingen skulle høre dem. Synnøve tenkte at når hun kom hjem skulle hun fortelle foreldrene hvordan det var mellom henne og Torbjørn, også skulle de bli lykkelige, og hun skulle stelle med ham til han fikk helsa tilbake. Da Synnøve skulle til å gå, kom Ingrid på lappen, og  gav den til henne før hun gikk. Synnøve hoppet lydløst ned trappen, men hun glemte seg av, og hoppet ned på ett trinn så det dunket i huset. Hun ble så redd for at noen skulle våkne, at hun løp ut med skoene i hånden. Da hun var kommet til porten tok hun dem på seg, og hun gikk opp stien glad og tilfreds. Hun gikk fortere og fortere opp skogsveien, men til slutt klarte hun ikke mer, og måtte sette seg. Da først kom hun på lappen Ingrid hadde gitt henne, og satte seg til å lese den. 

Guttene var oppe på seteren og lurte på hvor Synnøve kunne ha blitt av hen, mens de gikk og lette etter henne, kom hun traskende opp blek og stille. De slapp kyrne, og Ingrid satte seg på den plassen Ingrid og hun pleide å sitte, mens guttene var opp på fjellet med kyrne. Til slutt begynte hun å synge en sang som hun hadde skrevet om teksten på.

Ordforklaringer: Løpe - noe man har i osten så den skal holde seg lengre.

Kapittel 5

Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson

Kapittel 5

Torbjørn skulle dra hjem samme kvelden, selv om brudgommen og mange andre prøvde å overtale ham til å bli lengre. Da han skulle dra stilte Knut (brudgommen) seg i vegen for hesten og stanset ham. Torbjørn og Knut begynte å sloss, men Torbjørn hadde overtaket. Han lamslo Knut, men da de stelte med Knut kom det noen bak ham og stakk ham ned med en kniv. 

Da Torbjørn våknet var han hjemme hos foreldrene, de bar ham ut i et sidekammer og la ham i en seng. det ble sendt bud på Ingrid som var oppe på seteren enda, og på en av de yngre brødrene til Torbjørn og Ingrid. Moren, Ingrid og en broren voktet over Torbjørn på skift. Legen kom, men Sæmund forsvant fra gården.  Han kom ikke tilbake før om morgenen dagen etter, han hadde vært på Nordhaug og hadde fått fortalt alt som hadde skjedd.

Torbjørn stusset på hvorfor ikke Sæmund kom inn til ham, men da Sæmund kom hjem snakket han med legen. Da legen var dratt gikk Sæmund inn til Torbjørn og pratet med ham, men det var ingen som visste hva de hadde pratet om. Sæmund kom ut av kammeret, og gikk ut. Ingebjørg gikk etter, og de to satte seg på stabburdstrappa og pratet. Ingrid gikk inn til Torbjørn. Han ga henne en lapp som hun skulle gi til Synnøve, da hun hadde lest lappen snudde hun seg og gråt. på lappen stod det:

" Til
  velaktede pige Synnøve Guttormsdatter Solbakken!
  Når du haver læst disse linjer, får det att være forbi mellem os to. Thi jeg er ikke den, som du skal have. Vorherre  være med os begge to.
                                                                      Torbjørn Sæmundsen Granlien."

Kapittel 4

Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson

kapittel 4

Synnøve og Ingrid var oppe på seteren å gjetet, de så ned på Nordhaug hvor de danset og feiret bryllup. Ingrid merket snart at Synnøve var sjalu på alle som danset med Torbjørn, og hun ville lære Synnøve å danse med en gang. Synnøve var haugianer, og det var skam for alle haugianere å danse før de var gift. Men Synnøve danset med Ingrid, og da de ble slitne stoppet de og satte seg ned. Torbjørn kom kjørende med hest og vogn forbi nede på bygdeveien, han så de to som satt der oppe på seteren, og vinket til dem. de vinket tilbake, men plutselig ble hesten til Torbjørn helt vill, og stormet ut på marken, den hoppet å spratt, og den knakk den ene sjækeren. Det meste av lasset ble spredt utover hele jordet, og Torbjørn hadde mye bry med å få tak i hesten igjen. Han ble fryktelig sint, og han tok til å slå hesten noe voldsomt. Han holdt hesten og slo ham, han slo og slo helt til hesten ikke greise å kjempe imot mer, men bare stå utmattet å hyle for hvert slag. Og enda slo han. 

Da kom det en skitten å fæl mann opp av grøfta, og Torbjørn kjente han igjen. Det var Aslak, og han var full, Torbjørn sluttet å slå hesten. Aslak mente at de kunne gå opp til Nordheim for å få hjelp til å ordne hesten. Torbjørn innså at han ikke klarte å fikse hesten alene, så han begynte å gå opp til Nordheim, og Aslak sjanglet etter. Da de kom opp på gården gikk det noen mann ned til hesten, men Torbjørn ble værende igjen i bryllupet. han gikk inn å satte seg. Aslak begynte å fortelle historier, han brukte å fortelle historier i fester og bryllup. For da fikk han seg gratis vin og annen drikke. Så Aslak fikk vin, og han fortalte historier. Han fortalte og drakk til han sovnet. 

Ordforklaringer: Haugianer - en kristen trosretning
                 Sjæker    - det som er mellom hesten og vogna  

Kapittel 3

Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson

kapittel 3

Det gikk mange rykter om Torbjørn og Synnøve etter at de ble konfirmert. Og han var ofte oppe på Solbakken. Men Synnøve fikk mange friere på besøk, og foreldrene sa at hun fikk selv bestemme hvem hun ville gifte seg med. Så til alle som kom, svarte hun nei. Synnøve og Torbjørn var aldri å se sammen lengre, men det gikk fullt av rykter i bygda. Og Torbjørn ble ikke likt i bygda, han sloss med de fleste som stod i veien for ham, eller som snakket stygt om ham. 

En dag Torbjørn lå og tenkte oppe i skogen kom lillesøsteren Ingrid gående, og hun fortalte at Synnøve hadde gått til seters med kyrne. Ingrid og Torbjørn satt å pratet litt sammen om familien og om Synnøve. Plutselig kommer Synnøve ut av buskene, og Ingrid løper ned mot Granlien og sier at kyrne har kommet seg løs. Torbjørn og Synnøve ble alene der oppe i fjellet, og Synnøve snudde og skulle til å gå. Torbjørn da at hun skulle vente så de fikk pratet litt sammen, og det gjorde de. Synnøve begynte å gråte, og Torbjørn gikk bort og holdt rundt henne. De pratet, og de fortalte hverandre at de elsket hverandre og han kysset henne. 

Torbjørn fulgte Synnøve opp til seteren, og da han kom hjem hjalp han faren med å bære kornsekker ned til mølla.

Kapittel 2

Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson

kapittel 2

Torbjørn ble med faren i kirka, og der fikk han for første gang se Synnøve Solbakken. Hun satt på benken rett ovenfor ham, og smilte og lo til ham. Torbjørn og en annen gutt som prøvde å ta plassen hans sloss i kirken, og etter det gjemte Synnøve seg. Etter gudstjenesten pratet foreldrene til Torbjørn og foreldrene til Synnøve  sammen, så da ble Torbjørn og Synnøve kjent med hverandre. 

Torbjørn og lillesøsteren Ingrid ble gode venner med Synnøve, og de dro ofte til Solbakken på besøk. 

Alle tre vokste opp og ble eldre, og alle tre konfirmerte seg samtidig. Etter konfirmasjonen begynte det å komme firere til Synnøve, og Torbjørn sloss ofte med de andre guttene, og han ble mindre og mindre sammen med Synnøve. Torbjørn hadde vondt i seg fordi han og Synnøve aldri var sammen lengre, men han turde ikke si noe til henne. En dag de skulle gå hjem fra kirken gikk Ingrid, Synnøve og Torbjørn sammen, Torbjørn tilbad seg å bære en kurv med blomster Synnøve hadde fått. Så da de kom dit på veien hvor Synnøve måtte svinge av til Solbakken, tok hun blomstene selv og gikk. Torbjørn angret på at han ikke spurte om han skulle hjelpe henne med å plante dem, så da alle var sovnet om natten kledde han på seg og gikk til Solbakken. Han plantet ned alle blomstene, han jobbet helt til det ble lyst. Og da hanen begynte å gale og småfuglene begynte å synge i skogen dro han hjem sånn at ingen skulle få vite at det var han som hadde plantet blomstrene.

Kapittel 1 - Synnøve Solbakken

Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson

Kapittel 1

Synnøve Solbakken var ei lita jente som bodde på Solbakken sammen med foreldrene, hun var den vakreste jenta som hadde vokst opp i bygda i manns minne. Solbakken het gården, og det var fordi solen skinte på det stedet fra den kom opp om morgenen og helt til den gikk ned om kvelden. Granlien var en gård som lå et stykke bortenfor Solbakken,den ble kaldt Granlien fordi den lå midt inne i en granskog. Det var en tradisjon på Granlien, og den var sånn at den første sønnen som ble født i huset skulle oppkalles etter bestefaren. Så eierne der i huset het Sæmund og Torbjørn, annenhver gang. Det var også et rykte som sa at annenhver av eierne kunne være svært så uheldige, og det var de som het Torbjørn som fikk alt uhellet.

Sæmund, som nå var eier på gården fikk en sønn, og han torde ikke bryte tradisjonen, så han ga sønnen navnet Torbjørn. Faren jobbet hardt for at Torbjørn skulle oppføre seg ordentlig, og han hadde ofte riset oppe når Torbjørn ikke gjorde som han skulle. Da Torbjørn var 7-8 år gammel skiftet faren tjenestegutt, han het Aslak, og han fortalte mange rare historier, og han mente at alt skjedde på Solbakken.

Etter en stund fikk Torbjørn forbud mot å være sammen med Aslak, men en dag faren var i kirken var de ute å kastet snøballer, Aslak fikk han til å kaste på søsteren; lille Ingrid og moren. Hun begynte å denge ham, men sluttet brått da Torbjørn sa; "Jeg slår igjen, jeg, det bruker de her". Begge gikk inn, og Torbjørn begynte å leke så kjærlig med Ingrid, men faren gjorde ikke noe med han da han kom hjem, enda han var redd for å få bank. Dagen etter banket han opp Aslak, og den dagen dro han. I uken som kom var Sæmund mye borte, også lensmannen kom til Granlien. Moren gråt og bar seg, men også hun var av og til borte, og hun sa til Torbjørn at Aslak hadde forvoldt alt sammen.

Skoleblogg

Hallo : )

Dette er en blogg jeg har laget i skolesammenheng. Vi har fått i oppgave å lage en blogg, hvor vi skal skrive logg for hvert kapittel vi leser i "Synnøve Solbakken" som er skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson.

Så hvis du vil vite hva som skjer i boka, så bare følg med...